Guttejente? Nei takk!
november 18, 2008
Jeg liker ikke betegnelsen guttejente lenger.
Nesten alle jenter jeg kjenner sier at de var guttejente. At de lekte mer med gutta enn de andre jentene. At de trives mer med gutta.
Om det er slik, så er det vel ikke spesielt guttejentente, det er rett og slett… vel ganske jentete det og.
Jeg er like mye jente, og jente-jente når jeg sitter og spiller warcraft med tre gutter og ingen andre jenter, som når jeg sitter på et forum og skriver - en haug med jenter og tre gutter.
Jeg er like mye jente når jeg trives best med å spille Settlers og ikke sitte og drikke vin, selv om det er flest jenter rundt vinflaska og bare meg med gutta akkurat der og da.
For jeg er jente.
Jente, jente jente, og alt jeg gjør er jentete fordi jeg er jente, og når jeg gjør det er det jentete per def.
Jeg er jentete når jeg ikke bruker sminke eller barberer meg under arma - for det er jeg, jenta som gjør det.
“Du har guttesveis” sier dattera mi og titter opp på de korte fjonene mine som fremdeles har det med å stå rett til værs. “Ikke pokker” svarer jeg, for jeg er jente, og sveisen er min, så må det da være en jentesveis.
Men først og fremst er jeg menneske. Og hva jeg er utover det kan man vanskelig putte inn i en bås, for båser er for generelle, og om jeg passer med rumpa inn i den rutete båsen passer jeg med puppa i den firkanta, og jammen er ikke hodet godt inne i den ovale. Om det ikke stokkes helt om når jeg sier eller gjør noe annet i morra.
Men skal noe jeg gjør puttes i manne- eller kvinnebåsen så må det være kvinnebåsen. Og synes noen at det ikke passer der, er det båstenkninga det er noe feil med - den er for snever og jeg som jente kan bare vise at det er det den er om jeg tar med meg jenterollen og roper at den er min. Ikke later som om jeg er spesiell. “Jeg er sånn guttejente jeg,” liksom. “Jeg står ikke og prater med de andre jentene jeg” liksom.
For når jeg ser tilbake på dagene mine, på årene som liger bak, livet mitt, så er det faktisk ikke sant det jeg trodde da jeg var i tenåra. At jeg stort sett var ei guttejente som hang med gutta. Sannheten er at noen ganger har jeg flest gutter rundt meg i det jeg gjør. Andre ganger er det flest jenter. Men av en eller annen grunn er det de situasjonene der man er mest sammen med gutter som blir tydelige, det man gjør som skiller seg fra en stereotyp oppfattelse man legger merke til. Det betyr ikke at det er sannheten om en selv. Eller andre.
Jeg trodde også at jeg var mest maskulin. For det var ikke så mye av den stereotype jenterollen jeg kjente meg igjen i. Da jeg sa det til et par guttevenner lo de, for de oppfattet meg som svært, svært feminin, og jeg ble litt småforvirra over hva som da telte i når man skulle legge sammen hva man var og komme ut med en fasit. Maskulin eller feminin, liksom.
Så jeg har tatt og laget et stort, stort godt rom rundt meg. Rundt mennesket Beate - der jeg kan puste, leve og være. Og alt jeg tar i, alt jeg gjør er hva et menneske kan ta i, gjøre og være. Mennesket meg. Kvinnen meg. Men tell med meg, legg til alt jeg gjør i kvinnerollen, slik at den kan bli stor god, og fin for de som er ute og trenger nettopp gode kvinneroller de kan plukke fritt fra.
*******’
Ja, for de som ikke har fått det med seg, det blåser en “definer-feminisme-vind over bloggebyen. Og den er ok å få med seg. Jah, to av dem har vel sagt omtrent det samme som meg, så jeg kunne nok latt det være, men noen ganger må det ut. Dessuten er de fine steder å surfe videre debatten fra.
Hva jeg har skrevet om feminisme før? Jeg har forsøkt å sette ord på hva feminismen har gjort for meg.
Postpost: Minneapolise har samlet flere linker fra postene de siste dagene her.
Gåte: Sukkeret fryser
november 17, 2008
Hva tar sukkeret på seg når det fryser?
Omstillingsprosessen i NAV og debatten i Bloggeby
november 12, 2008
Noe av det som har skjedd i bloggebyen siden sist jeg blogget er at mange flere skriver om erfaringer med NAV. Cat skriver for et par dager siden et innlegg hvor hun retter fokuset på om man kan forklare kritikken NAV får med den omstillingsprosessen som har pågått de siste årene. Jeg skrev en kommentar til denne som ble så lang at den får få sitt eget innlegg her i stedet.
Jeg er heldigvis “ferdig” med NAV.
Men jeg er av de som gikk rundene i mange, mange år på 90-tallet. Litt om det her.
Det er mulig det er blitt verre etter reformen - men jeg er ikke sikker på det, og jeg er ganske viss på at dette problemet ikke stammer fra det siste årets reformer, dette har vært et stort problem lenge.
Jeg tror den store forskjellen faktisk ligger i folks mulighet til å utrykke hva som har skjedd - blant annet ved å blogge om det.
Før var det ikke en fest, en sammenkomst eller et treff jeg var på uten at noen hadde lignende erfaringer som meg med sosialkontor eller trygdekontor. Man snakket ikke høyt om det, for det var flaut og vondt, men når man oppdaget folk i samme situasjon så kom historiene. Og de var mange, og de var stygge.
Da jeg endelig kom i kontakt med en rettshjelper for “min” sak, så fikk jeg litt mer klare tall på det, og også hennes opplevelse var at dette var et enormt problem - at folk ikke fikk den hjelpen de hadde krav på, at de ble trenert, trakassert og sto helt hjelpeløse i møte med et system som hadde stor makt over hele deres liv og levnet.
Og det er vel dette som gjør at jeg ikke synes at NAVigator sine kommentarer, og bloggeres kommentarer som forsvarer NAV ikke helt er på rett spor. Kritikken kan til tider oppleves unyanser og urimelig, selv om mye av det nok også er pga av at man leser med de brillene man har. NAVigator har ikke rett i at all kritikken er slik, tvert imot. Men saken her er at maktubalansen er så stor. Du har på ene siden “den unyanserte kritikken” som fører til at arbeidet til NAV-ansatte kan oppleves tyngre. På den andre siden sitter vi med tusenvis av mennesker som ikke har penger til mat, hus og det nødvendigste. Som blir sykere og sykere i møte med det systemet som skulle vært der for å hjelpe. Skulle disse latt vær å kritisere for å “skåne” NAV? Det er snakk om et system her som er verdt å kritisere, fordi det må en forandring til, og den forandringen må komme blant annet av relevant og rett kritikk. Denne forandringen kommer ikke innenfra - NAV var et forsøk på å møte noen av manglene i systemet tidligere, men det virker som om den ukulturen som fantes tidligere ikke er gått i rette med.
Det er også en systemkritikk - for vi har i Norge et trygdesystem som er galt. Vi har et system hvor folk må bevise at de er syke nok for å få hjelp, og hvor bevisbyrden for dette er for tung. Det er blitt meg fortalt, og jeg har skrevet om det før uten at noen har kommet med opplysninger om at dette er feil, at i Danmark har man et helt annet system. Når noen faller utenfor jobbsystemet, enten det er på grunn av sykdom, arbeidsledighet eller rett og slett mistrivsel på jobben blir man møtt med “hva kan vi gjøre for deg”. Man har en motsatt innstilling til brukeren, og dette gir gode resultater både for den det gjelder, for troen på systemet og for leger som her i Norge er like frustrerte over NAV som det brukerne er.Og sikkert også for de ansatte i systemet.
Så i stedet for å reagere på kritikken mot NAV skulle jeg tro at det ville være en bedre løsning for NAV-ansatte å slå seg sammen med de brukerne som har dårlige erfaringer og vilje, evne og krefter til å si ifra om det. For NAV-ansatte sitter på en kompetanse, en mulighet til å se løsninger og en kunnskap til systemet brukerne ikke har, og de kan være med på å se hvilken del av kritikken som er relevant, og hvilken som ikke er det. Sammen så burde vi kunne funnet løsninger å gå videre med - for å forandre på de helt grunnleggende feilene i systemet.
Jeg har forsøkt å samle det jeg fant om bloggeres egne NAV-erfaringer ved et raskt søkt. Noen er positive erfaringer andre er dårlige. Her er de usorterte. Det hadde vært fint om noen hadde samlet mer og gjøre noe med dem. Det er sikkert mange flere der ute, tips meg gjerne så henger jeg de på her.:
Eraringer fra brukere:
NAV-mareritt hos Virrvarr
NAV på ville veier hos Glama
NAV: ikke så verst likevel? hos giktbloggen
Min NAV-anekdote hos Lin
Sykdom og økonomi hos Lothiane
Gode nyheter! hos Serendipity Cat
Erfaringer fra ansatte:
NAV - en introduksjon
Tepper - Blankets
november 11, 2008
Jeg har lest de siste månedene. 
Ikke sånn hurtiglesing som jeg ofte driver med, men sånn saktelesning. Leser litt, legger fra meg boka. Tar den opp igjen. Leser litt til. Går og tygge på det jeg leser og tar det inn. Noen ganger har jeg måttet lese det jeg ble ferdig med på nytt dagen etterpå.
Som med Blankets.
(spoilervarsel)
Jeg leste tegneserieromanen før jeg hadde vært ute av senga en uke. Satt en ettermiddag og kveld og leste det jeg på forhånd hadde trodd skulle være en bok om den store forelskelsen, den som førte til den første sexen, og endte opp i et livslangt forhold.
Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det, jeg hadde rukket å lese litt om boka tidligere, at den handlet om å sove med noe for første gang. Jeg trodde det betydde sex. Og i min romantiske hjerne så betydde det noe som skulle vare. I alle fall ut boka.
Den andre tingen jeg hadde lest om boka på forhånd var tittelen - Tepper. At på norsk fikk denne tittelen den samme betydningen som det engelske Blankets. Tepper til å ha over seg er en gjenganger i boka. Men også tepper av snø. Og kanskje også tepper i en enda mer overført betydning - tepper av ideer som stenger for virkeligheten, som i Platons hulelignelse der vi bare ser skyggene av virkeligheten.
Jeg trodde med andre ord at boka skulle handle om et fint kjærlighetsforhold, og bare det. Så begynner den med et brødrepar som bor i det som i begynnelsen av boka virker som et forferdelig hjem, som opplever mobbing på skolen og overgrep av barnevakten. Samt et par foreldre som i den delen av boka ikke gir noe sympatisk inntrykk.
Det er traurig, det er vondt og det griper en.
Craig er både hovedpersonen i romanen og forfatteren selv. Han vokser opp, blir ungdom, og på en kristen ungdomsleir møter han Raina. Ufattelig vakre Raina som han faller for, og som kanskje faller for ham. De skriver. Enorme mengder brev, dikt og tegninger sendes frem og tilbake. Vi aner at noe ikke er helt greit i Rainas liv, men hva det er får vi få hint om.
Så møtes de igjen. I to uker skal Craig være på besøk hos Raina. I det han kommer inn i huset de hun bor med moren sin og to søsken med utviklingshemninger, samt en eldre søster med nyfødt baby som kommer innom og en far som har flyttet på hybel men som hver dag tropper opp for kjøring og husarbeid og en må han ha blitt overveldet av det livet Raina hadde. Jeg ble det. Hun lever dagene ved å stå på pinne for og å hjelpe de andre praktisk og emosjonelt. Alle har mer enn ok med sitt eget, og det er få timer på dagen Raina har til seg selv. Det er disse timene hun deler med Craig. De er i snøen oppe i fjellene. De sitter på rommet hennes. Hun skriver, han tegner.
Og de sover sammen. Med vekkerklokka satt på så tidlig at han kan snike seg tilbake til sin egen seng før noen andre våkner sover de under samme teppe.
Etter to uker drar han hjem.
Med teppet hun har sydd til ham, og full av Raina og lykkelig over den kjærlighetserklæringen han fikk før han dro.
Han er et annet menneske når han kommer hjem. Hodet har ligget mellom skuldrene, nå er det hevet. Broren har han bodd sammen med i alle disse årene, men de har mistet helt kontakten med, tynget ned av opplevelsen av å ha sviktet ham når han trengte en større bror. Nå kan han møte ham igjen, og et nytt vennskap oppstår.
Craig er født inn i en evangelisk familie, og religiøse grublerier har han alltid hatt. Disse tar også en ny - og sunnere retning.
Så skjer det jeg ikke ventet. Raina ringer og sier ifra at hun ikke vil ha noe kjærlighetsforhold til ham. Det går ikke. Livene deres er for vanskelige, hennes er for vannskelig, han blir bare en ny ting hun “burde” gjøre. Enda ett ansvar.
Craig reagerer med å bryte kontakten helt og brenne alt han har fått av henne og. Alt, utenom teppet. Det putter han i en seng, og gjemmer det aller innerst inne i “the chubby hole” - det lille, engang farlige kottet på loftet hvor faren kastet broren hans inn når de hadde bråkt for mye etter leggetid.
Så drar han og forsøker å starte ett nytt liv.
Og jeg? Jeg var helt knust. Hele historien gikk så innpå meg. Jeg syntes den bare var trist og vond. Der og da rørte den meg slik at jeg ble sittende og gråte. Lenge.
Neste morgen fant jeg frem boka igjen. Leste store deler av den på nytt.
Og boka ble ny.
Nå så jeg optimismen i den. Den fantasiske historien om et liv som forandret se fra å være et vanskelig et, til å være et veldig, veldig godt et.
Det var en åndelig reise fra det å være begrenset av en smal måte å se på hva som var rett tro, og rett religion på, til å gripe sin egen religiøsitet, og få en egen religiøs utvikling.
Det var en reise fra å være nedtynget av dårlig samvittighet for det man ikke kunne stille opp med som barn, til å se at den man trodde man hadde sviktet satt igjen med gode minner - og at man hadde et felleskap med denne personen som ikke var blitt borte.
Det var en erkjennelse av hva det kan gjøre med en når man virkelig møter et annet menneske - selv om kjærlighetsmøte ter kortvarig og tar slutt.
De er en bok om å ikke bare overleve sin egen historie, men å la den blomstre, gro og å bli større enn seg selv.
Illustrasjonene har blitt rost av mange - og de er fantasiske. Jeg har ofte blitt sittende bare og se på dem - de gjør det gode illustrasjoner skal, de lever sitt eget liv, hvert bilde er en historie i seg selv, de snakker med hverandre og de er en estetisk nytelse. Jeg vil anbefale å ta en titt på noen sider fra boka hos Top Shelf Comix , eller google etter bildene, om du ikke har boka i bokhylla.
Boka er lang - og den har mange sidetemaer og motiver man kan dykke ned i og fortsette å gruble videre på. Den er ikke minst en av de beste beskrivelsene jeg har lest på hvordan det er å være tenåring og forelsket, på å sitte og se på hverandre i vindusruta på en bil, eller snakke på telefonen der man sitter med mils avstand og opplever at dette er det første mennesket man virkelig har noe til felles med.
Noen slike motiver blir nevnt i en blogg som heter Jabberwock. Bookhouse girls slikrever også om Blankets. Det samme gjør Mihoe. De siste skriver også om Craigs forhold til Gud og til tro - jeg vet ikke om jeg har forstått de rett, men jeg tror vi opplevde denne delen litt forskjellig - jeg opplevde sterkt at det ikke var “Gud” Craig tok avstand fra i løpet av boka, men av den religiøse sammenhengen han var vokst opp i, og av den troen han hadde fått servert som sann.
Mihoe skriver:
Craig er en fremmed i ordets retteste forstand. En person som ikke føler seg hjemme blant mennesker overhode og som forsøker å finne det han lengter etter hos Gud. Men Gud snakker med mange tunger og Gud fordømmer. Bildene fylles med jevne mellomrom av bibelsitater og øynene til en streng Jesus som titter ned på deg. Gud gjør det ikke lett.
Gud gjør det spesielt vanskelig når Craig møter sin første kjærlighet på Jesuscamp og utvikler et forhold til henne:
Det jeg så når jeg leste boka for andre gang var at Jesusbildet på veggen slett ikke titter strengt ned på en Craig som ligger der under teppet med Raina. Han smiler. Gang på det gang er det nettopp i bibeltekster at Craig finner en forløsning på det han sliter med. På de siste sidene i boka finner Craig igjen teppet fra Raina. Og en Bibel. Han leser Jesus sine ord Lukas 17.20-21, og illustrer det og setter disse ordene til det:
“Hey, Jesus!
If you’re så special, tell us when the kingdom of God vill come.!
“The kingdom of God does not come VISIBLY.
Nor will people
say ‘HERE IT IS’
or ‘THERE IT IS’ - -
- - because the
kingdom of God is
WITHIN
and/or
AMONG
you.”
Så legger Craig seg, han har teppet rundt seg, for første gang på mange år:
“That night was colder than
the last, and the extra layer
- held close to my body -
was just what I needed.”
Og så drømmer han. Det følger bilder hvor han faller. Sammen med Rina, mot helvete, der mange demoner står skrikende og hylende og ser opp på dem. Like før en stor munn får tak i dem møtes de i et kyss, og to engler kommer og løfter dem opp.
Der noen kan se på boka som religionskritisk med konklusjonen om at man tar avstand til religion som sådan, så opplever jeg den som det motsatte. Som religionskritikk som kritiserer en bestemt type tro, men som finner en religiøs tro som bygger opp. Som man kan gå i dialog med for å forstå sin egen historie.
Hvordan gikk det videre? Gå til bloggen til Craig og les selv! Selv liker jeg spesielt godt bildene av ham og broren, der de fremdeles tegner sammen.
Postpost: Hjorthen og Virrvarr har også lest boka og må med her!
Navlelo og stjernestøv
november 11, 2008
De første månedene var det få timer på døgnet pilen ikke var plassert langt inne på feil side av (u)utholdelighetsskalaen. Av og til kunne jeg gripe noen ord. Dra dem sammen og få dem på plass slik at de beskrev det som skjedde. I meg. Rundt meg. Jeg holdt på dem, gnukket på dem, stelte med disse ordene så de skinte der i mørket.
Diamanter og stjernestøv.
De var som diamanter og stjernestøv der de funklet mot meg og alt som ellers var mørkt. I meg og rundt meg.
Så kom det noen timer utpå natta, da jeg var dopet ned av smertestillende og sovepiller, hvor kroppen faktisk falt til ro. Jeg kunne puste igjen. Jeg kunne slappe av mot hodeputa og kjenne at det var godet å være til i disse rolige timene. Pilen på utholdelighetsklokka sto stille mellom det utholdelige og det uutholdelige og jeg var.
Da fant jeg frem ordene mine igjen, de jeg hadde pusset på i løpet av dagen.
Det var navlelo og støv.
Bare navlelo og støv.
Det jeg hadde vært så stolt av i løpet av dagen, det som hadde holdet meg fast og gitt meg det nødvendige av glede og livslyst, det var ingenting.
Gang på gang hendte det. Uke etter uke, måned etter måned.
I det freden senket seg så var skattene mine borte.
Men gi meg nå navlelo og støv.
Om det har evnen til å lyse opp der alt annet er mørkt, er det da ikke verdt mer enn all verdens diamanter?
Bloggeres nær døden opplevelser
november 11, 2008
Hva gjør en blogger når hun lurer på om hun er i ferd med å dø?
Svar - komponerer blogginlegg i hodet.
****************
Jeg gikk ned for telling i begynnelsen av april 2007. De som kjenner meg fra nett og fra RL vet det. Men når jeg nå etter hvert begynner å snakke litt om hva som egentlig skjedde, og hva som foregikk de 15 månedene jeg levde nesten helt isolert og med bare noen få minutter med sosial kontakt i løpet av dagene, så oppdager jeg jo at de fleste vet svært lite om hva som egentlig skjedde og hvordan det egentlig var.
Hvor ille det egentlig var, hvor farlig det var, og hvor syk jeg var.
***************
Hva gjør man når man ligger slik. Helt mentalt til stede, men ute av stand til å kommunisere mer enn få ord mens man blir matet noen gange om dagen?
Man tenker.
Hva tenker man på?
Jeg vet hva jeg tenkte på.
Minst mulig på det som faktisk skjedde rundt meg. Minst mulig på ungene mine. På mannen min. På at det ikke fantes noen som kunne pleie meg, og at jeg var helt ute av stand til å ta vare på meg selv.
Jeg lagde dikt. Jeg drømte meg bort i lange, lange dagdrømmer som kunne vare i ukevis. Jeg skrev foredrag i hodet, om hvordan det var å være så syk. Om hvordan man bør ta seg av så syke ME-pasienter. Om hva man ikke bør gjøre. Om hva man ikke må gjøre. Om hypersensitiveter og hvordan man bør hanskes med dem. Hva man ikke må si. Hvordan man kommuniserer med færrest mulig ord.
Og jeg skrev blogginlegg.
Galgenhumoristiske blogginlegg.
Lange og korte.
Mest de første ukene. Da jeg trodde at jeg ville være sittende i senga igjen etter tre uker, toppen.
Jeg sa tre uker til meg selv, for jeg har det med å frykte det verste, slik at jeg kan bli positivt overraska.
Jeg tenkte jeg skulle lage en ny blogg, den skulle hete (U)UTHOLDELIG.
Jeg skulle skrive om en skala jeg hadde i hodet. Den var rund. På toppen, der klokka vanligvis er 12 var grensen mellom utholdelig og uutholdelig. Halve urskiven, den til venstre var det utholdelige. På den andre siden var det uutholdelige.
For jeg opplevde der og da at det er like langt fra å være lykkelig til bare å ha det utholdelig, fra man bikker uutholdelig til… Ja. Det var det jeg lurte på. Hva skjer når man kommer nederst på skalaen på feil side?
De første dagene håpet jeg man ble gal.
Så skjønte jeg at det ikke var noen hjelp, for når smertene er store nok hjelper ikke galskapen. Den gjør det bare verre.
Når man har det så fysisk vondt at man ikke lenger er seg selv, så gir man kanskje blanke i at man mister kontroll over seg selv. Men man har det ikke bedre.
*********
Jeg lurte på om det var begynnelsen på slutten, eller slutten på begynnelsen.
Om det var begynnelsen på slutten syntes jeg det var en heller usympatisk slutt.
Poesi i informasjon
november 10, 2008
Jeg fant poesi i informasjon hos Olava i dag.
Versogod, en innføring i hvordan man presenterer web2.0 slik at det blir kunst:
Ingrid Betancourt
november 8, 2008
Hvordan overleve i fangenskap?
Ingrid Betancourt i Aftenposten:
- La oss ta det spørsmålet alle stiller meg, sier hun: Hvordan var det mulig å overleve i jungelen i alle de årene? Det er ikke noe enkelt svar på det spørsmålet. Men hvis jeg skal være helt ærlig med deg, må jeg fortelle at det ikke hadde vært mulig uten troen på Gud, uten en åndelig styrke og uten kjærlighet. Kjærligheten var til dem som jeg lever for - først og fremst mine barn og mine nærmeste slektninger, som jeg er veldig sterkt knyttet til, sier hun med nesten hviskende stemme.
- Men også kjærligheten til mitt land, og ikke minst kjærligheten til alle dem som led ved å være tatt til fange av Farc på samme måte som jeg var. Uten dette hadde jeg ikke overlevd, så mye kan jeg si om det, fortsetter hun.
—
Ikke hate.
Hun mener det er viktig ikke å glemme at man også må ha kjærlighet overfor dem som er ens fiender.- Jeg kunne aldri få meg til å hate dem som hadde tatt meg til fange. Jeg levde hos dem i så mange år og forsto at de ikke hadde gått inn i geriljaen for å kidnappe mennesker fordi de var onde. De var gått inn i geriljaen fordi de ikke hadde andre muligheter i livet. De var rett og slett en del av Colombias ulykke, sier hun.
—
- Saken er den at menneskene er fulle av hat. De er fulle av krig. Dette hatet må drives tilbake, men det vil ta tid. Hvis vi virkelig mobiliserer all vår vilje, vil det kanskje ta 10 år. Det blir 10 vanskelige år. Men jeg tror det er mulig. Når jeg har overlevd seks og et halvt år i fangenskap i jungelen, fortoner det meste seg som enkelt, selv det å omforme mitt land og bringe det ut av den konflikten som har ridd det de siste tiår.
Intervju med henne på Grosvold i går.
Artikler som forsvinner
november 6, 2008
Nei, ikke fra bloggen, selv om jeg helt har glemt hva jeg har skrevet om tidligere, og fremdeles føler meg ganske blåst mellom øra.
Men fra aviser. Jeg har hatt det med å lese Aftenposten på nett om morgenen. Så går jeg og tenker litt på ting jeg har lest. Så skriver jeg et blogginnlegg, eller et innlegg på en diskusjonsside, og skal linke fra artikkelen jeg leste. Men det en er ikke der lenger. Jeg har navn som er nevnt i artikkelen - jeg søker - men jeg finner ikke. De er ikke helt borte, for det har hendt jeg har lagret linken ett eller annet obskurt sted, og kan sjekke, men de finnes ikke på forsiden, ikke på listen over de siste 100 nye innleggene, ikke på søkemotoren på siden.
Så jeg tror jeg må i gang med en ny tradisjon - at jeg linker til artikler uten å skrive stort om dem, om jeg synes de er interessante.
Så får det bli en ny kategori på siden her: Lest og lagt merke til.
Jimi Hendrix - Star Spangled Banner
november 5, 2008
Beautiful day!
november 5, 2008
McCains tale
november 5, 2008
Om McCain vinner…
november 4, 2008
Før forrige presidentvalg i USA var det en eller annen kommentator som sa noe om at problemet med demokratiske presidenter i USA er at de fører krig på en mer spiselig måte enn de republikanske. Han mente at vi utenrikspolitisk ikke så stor forskjell på den ene eller den andre siden - det heter seg at demokratiske presidenter står vel for flere krigshissigheter enn de republikanske de siste 100 årene. (Nå er jeg personlig litt usikker på om man da tar med alle de tingene USA har rotet med i Latin-Amerika i det regnestykket?) Tall på dette må gjerne andre hoste opp, jeg vil svært gjerne se det.
Poenget var at både republikanske og demokratiske presidenter vil at USA skal være en statsmakt som kan ta seg til rette. Clinton gjorde det - men det er stort sett glemt og borte fordi han gjorde det på en måte andre kunne tolerere.
Og nettopp dette, sa kommentatoren var grunnen til at det kanskje var best for verden å ha Bush ved roret uansett - for resten av verden ville ikke like lett bli med. Slik vi ble med i Jugoslavia, for lenge, lenge siden i forrige årtusen.
Disse tankene sitter jeg med i dag - og har gjort det i noen uker nå. McCain vil bli i Irak. Obama vil ut av Irak for å… sette inn styrker i Afghanistan i stedet. Nå er jo det også god(?) norsk politikk, og Europeisk politikk. Men er det god fredspolitikk? Er det bra for verden?
McCain har vært helt klar på at man ikke skal bombe i andres land uten dette landets viten og vilje. Obama derimot, sier at de kan ta seg til rette som de vil, om de mener det er rett. Det høres i8kke spesielt bra ut, gjør det vel? Nå er det ikke sånn at jeg tror at McCain ikke nødvendigvis kommer til å bombe i andre land uten deres samtykke - en liten kommentar fra ham om at man ikke bør snakke om slikt, men la det være hemmelig, og det styrker jo en slik tanke. Sånn sett er det jo bedre å være ærlig enn uærlig, kanskje? Veldig sympatisk eller bra, er det nå allikevel ikke. Statsledere som mener de kan bombe andres land etter eget forgodtfinnende har jeg aldri hatt særlige sansen for, enten det skjer i det skjulte eller åpenlyse.
Hva er konklusjonen?
Jeg kommer ikke til å sørge stort uansett hvem som vinner. Verden overlevde 8 år med Bush, vi vil overleve 4 år med McCain.
Vinner McCain kommer jeg kanskje til å legge til en ekstra setning i morgenbønnen min: “Kjære Gud, la ham være sunn og frisk i fire år, la for all del ikke Palin overta”.
Og blir det Obama regner jeg med at det kan bli behov for å slå seg ned foran USA sin ambassade igjen, kanskje sammen med Virrvarr?
Halloween
november 1, 2008
Fox News imponerer
oktober 31, 2008
Det er siste uka med valgkamp i USA, og beskyldnigene haggler alle veier. “Joe the Plumber” har gått ut og støttet utsagnet om at Obama vil føre til død for Israel.
Her er et intervju med “Joe” på Fox News, og reaksjonen til ankermannen i programmet.
På samme måte som i intervjuet med Colin Powell så blir jeg igjen så rørt over alle som tar til ordet mot fremmedfrykt, mot løgn og mot det å si ting “ut av det blå”, uten at det er underbygget av fakta.
Ta en titt.
Genmodifisert mat i Norge i dag, og mer kommer det
oktober 27, 2008
Når man tester mais i Norge i dag finner man genmodifisert mais. Ifølge nrk.no vil Direktoratet for Naturforvaltning at vi skal åpne for genmodifisert mais - mot norsk lov ifølge Lars Ødegår i bioteknolognemda.
Norge har nemlig vedtatt en lov som sier at man ikke bare skal stopp produkter fordi de er farlige å spise, men også fordi de ikke er etisk bærekraftige eller samfunnsnyttige.
Erik, Ali og Beate
oktober 24, 2008
Det første jeg hørte om Ali-saken var intervjuet med Erik Schjenken i Aftenposten. Sånn er det når man har vært borte lenge, man har en del hull i allmenkunnskapen. Så jeg leste Aftenposten, og i likhet med mange andre opplevde jeg det som ent godt og viktig intervju. Jeg noterte meg en venns innsigelser om at noe var utelatt – at man burde sport om boot-boys tilhørigheten til en av ambulansesjaførene. Senere leste jeg Ali Farahs reaksjon på aftenpostenartikkelen, og ikke minst en del av reaksjonene etter denne.
Det kan virke som om Ali synes det er galt at Schenken kommer til ordet. Flere har sagt noe av det samme – at det mangler en unnskyldning i intervjet med Schenken. At Farah blir glemt der. Likedan har Farahs debattinnlegg skapt mange utsagn som denne kommenatren til et innlegg i Ukeavisen Ledelse: ” Dette innlegget til Ali Farah er kun til stor skade for han selv. Jeg kjenner mange som har endret synspunkt etter innlegget.”
For meg har det å lese denne saken gjort at jeg har tenkt på min egen situasjon i året som gikk. De som kjente til situasjonen vår godt mente vi burde gå ut i media pga av at vi ikke fikk adekvat hjelp. Situasjonen vår var veldig ille – når mannen min og moren min snakket med pasientombud og mennesker i lignende situasjoner sa de at måten vi ble behandlet på var noe av det verste de hadde hørt om. En bok, sa moren min. Vi kunne skrevet en bok om det som skjedde. Og det varte ikke, som med Farah i noen hektiske timer, det varte i 15 måneder. Det var ikke hasteavgjørelser, det var vedtak på vedtak, telefoner og møter. 15 måneder som var vanskelige nok i seg ble langt vanskeligere enn det hadde behøvd å være på grunn av manglende hjelp.
Jeg har begynt å dele litt av hva som skjedde med noen, og igjen kommer oppfordringen med å dele dette med flere, skrive om det. Folk må vite.
Og kanskje en dag, men det er langt dit. Fordi når man skal dele en historie, så er det viktig at man har fått bearbeidet det som har skjedd skikkelig, om ikke hensikten bare er å få utløp for sinne eller frustrasjonen. Man må ville forandring. For oss, hvor sitasjonen i dag er en helt annen har vi ikke lenger bruk for hjelp utenfra, og det er ingen grunn til å bruke media for å få hjelp man har krav på. Skulle vi gjort noe med det videre måtte det være for å få en systemforandring. Men skal man være med i en slik kamp må man tåle å bli gått nærmere etter i sømmene, man må ikke være sårbar, man må ha bearbeidet det som har skjedd. For man må tåle at også den andre parten sier sitt. At de også kommer til ordet med sin frustrasjon, sine beskyldninger og anklager rettet mot en selv. For sin egen del bør man ikke være der at man fremdeles har store problemer med å forholde seg til de som har gjort urett mot en. For i det man deler sin historie er den ikke lenger ens egen – man må tåle at også de andres historie kommer frem.
Mens jeg fremdeles kunne lese og skrive eksploderte Yssen-saken. Jeg vet ikke hva som har skjedd siden, men noe av det siste jeg leste var en analyse som viste at media hadde vært ekstremt fordømmende i sin omtale av Valla. At hun hadde blitt kritisert langt mer enn noen andre hadde blitt utsatt for i mediadekningen som fulgte. Jeg vet ikke om dette har blitt en trend i tiden etter også, det jeg har fått med meg at Farah-saken har gitt meg inntrykket av dette også har vært tilfellet her inntil Schenkenintervjuet i Aftenposten.
Jeg skrev noe om dette da i et lite innlegg, lenger i kommentarfeltet. Et sitat:
For meg er saken mellom Valla og Yssen noe av det samme. Det er ord mot ord, og jeg nekter å ta stilling fordi jeg ikke vet, og ikke kan vite. En venn kan gjøre det. Men som samfunn kan vi ikke gjøre det, like lite som vi kan dømme noen til fengsel på ett annet menneskes ord.
- - -
Og på samme måte som jeg ikke vil støtte noen som driver mobbing og psykisk terror ovenfor et menneske, så vil jeg heller ikke støtte det som skjer mot Valla nå.
- - -
Man skal være forsiktig med å spekulere i Yssen og tro at det man tenker er sannheten. Men med å legge det ut offentlig, så har hun allikevel godkjent at vi gjør oss tanker om henne og.
Hva vil vi med media? Jeg vet hva jeg vil, jeg vil at alle skal komme til ordet i en sak. Jeg vil at saker skal bli belyst så godt som mulig. Enten jeg liker det som blir sagt eller ikke.
Jeg er glad for Schenken intervjuet. Jeg synes også det er bra at Ny Tid satte Farah sitt innlegg på trykk. Jeg er ikke av dem som tenker at Farah sin sak står svakere nå, eller at det forandrer min opplevelse av hva som gikk galt i Sofienbergparken. Farah sine meninger kan jeg være uenig i, han kan skrive som en person jeg ikke deler oppfattningene med. Jeg kan til og med tenke at han er lite likandes. Det forandrer ikke på kjensgjerningene av hva som gikk galt, og hvorfor.
Jeg er bare glad begge kommer til ordet.
Gripende om presidentvalget i USA
oktober 20, 2008
Jeg følger med med et halt øye på USA-valget. Leser litt kommentarer. Ler litt av gode Palin-karrikaturer. Koste meg med McCain og Obamas “standupshow.” (Der jeg for øvrig syntes McCain var den morsomste - og ikke fordi han var ufrivillig komisk.)
Men i dag ble jeg faktisk rørt. Berørt. Det var ca fire minutter ut i dette intervjuet med Colin Powell, der han snakker om hva USA bør være i forhold til å være et land for alle, uansett religion og kulturell bakgrunn.
Ellers er det en annen ting han sier som jeg bet meg merke i - at både Obama og McCain er store politikere - og enormt dyktige politikere som begge kan bli gode presidenter. Ketil Raknes sier noe lignende i et nettmøte forrige uke, at disse overgår de fleste eurpoeiske politkere, begge to. Jeg tror vi har en tendens i Norge til å undervurdere politkere i USA, og ofte latterliggjøre republikanske presidenter. Raknes skriver at vi ofte er såpass partiske i dekningen vår av politikken og valgkampanjene i USA at vi ikke forstår hvordan en republikansk president kan bli valgt. Er det kanskej vi som er mer naive og uvitende enn vi liker å tenke, og ikke nødvendigvis slik at flertallet i USA har “misforstått” og stemmer på “feil” president av dumhet?
Ukas gåte: Hvilket ord er dette?
oktober 18, 2008
Hvilket ord inneholder en bokstav med prikk, en med runding og en med strek?
(Det er mulig det er flere, dette er et sønnen min fant her om dagen, og ble litt fasinert av.)
Store gamle barnebøker
oktober 14, 2008
Noe av det første jeg satte i gang med da jeg kom meg opp, var å lese for ungene igjen. Det med å lese gamle klassikere for ungene, ting jeg leste selv som barn er underlig, på en sånn fin måte. Noen bøker åpner seg og blir større enn de noen gang var tidligere, andre ting er ikke lenger så stor. Og noen er akkurat slik jeg husker det var.
De to store overraskelsene har vært Emilbøkene, og de selvbiografiske bøkene om Laura Ingalls i det vesle huset. Jeg husker ikke hvor mye jeg faktisk leste av Emil som barn, det som er sikkert er at det var filmene som ga mest inntrykk. Men bøkene - de er helt fantastiske. Der Pippi-bøkene er en ganske stor nedtur, så er Emilbøkene en opptur. Av humor, vidd og en klokskap når det gjelder å forstå både voksne og barn. Hvem kan som Lindgren formidle nød og fattigdom til barn, slik at det både er forståelig, og til å leve med? Og når det siste kapittelet kommer, hvor Alfred holder på å dø, og Emil redder livet hans, da rant tårene mine slik at det måtte bli pause i lesinga.
I bøkene om Laura så husket jeg godt enkeltepisoder fra jeg var barn. Julaften i skogen. Prærievogna som holdt på å bli tatt av elva. Sangene til Pa. Om Pas møte med en “bjørn” ei mørk natt. Jeg husket med gru hvordan det var gass i brønnen som ble gravd ut. Det jeg ikke fikk med meg som barn var hvordan Laura klarer å skildre både en stor kjærlighet til foreldrene sine, og samtidig en klar kritikk av moren og en del andre voksnes syn på indianere der de sloss om plassen på prærien, og er redd for massakrer. Ei heller fikk jeg med meg farens fantastiske menneskesyn og evne til å møte folk av alle typer. Og den gang la jeg ikke merke til temaet som ble gjentatt gang på gang, både direkte og gjennom historiene som blir fortalt:
“Når enden er god er allting godt.”
En gang kommer det også i et ordtak jeg ikke kan huske å ha hørt før:
“Nesten får ingen mann av hesten.”
Begge seriene anbefales på det varmeste!
En bok som svarte til forventningene, var “Den hemmelige hagen” av Frances Hodgson Burnett. Den var akkurat så fin som jeg husket. “Anne fra Bjørkely” av Lucy Maud Montgomery husket jeg som like fin fra jeg var barn - nå opplevde jeg den som en lettvekter av et helt annet slag enn de andre. Morsom og grei, men ikke mer.
Nå er vi i gang med Mostubøkene av Ingeborg Refling Hagen. Mer om det senere.
